måtte bare dele:)

Fant dette fantastiske diktet på nettet..Dikt om å være mamma til ett barn med autisme.. trur ingenting har troffet meg slik før som dette.. Lurer på om alle har det slik..for dette diktet er som hentet ut av min hverdag..

Jeg gjør så godt jeg kan!

Jeg har ett vakkert barn, som ikke er som alle andre,
En herlig liten gutt, som lar tankene sine vandre.
Han snakker rett fra levra, og bruker sterke ord,
Han er ganske forskjellig, fra mange på denne jord.

Han reagerer sterk og kraftig, på ting du ikke forstår,
for det har tatt de rundt han, ganske mange år..
Min sønn er ikke bortkjemt, eller en gutt uten regler,
Selv om han er aktiv, har sine rutiner og er matvegrer.

Møter du han i butikken, kan det hende han dytter deg,
Det er ikke for å være ekkel, men bare for å si hei.
Han kan slikke deg på kinnet, eller hoppe på ditt fang,
Han gjør også mye flott, ja lista den er lang.

Det er min oppgave å skåne, min sønn fra de der ute,
Som er så veldig sikre, at de kan veien på vår rute.
Det er min jobb å hjelpe han, på denne vanskelige ferden,
Og å vise andre hvordan, han ser denne rare verden.

Veien til en diagnose, har vært svingete og lang,
“alle barn er forskjellige” , var vel det de fleste sang.
“du må sette mer grenser, du må lage forskjellig mat”
“Du må bruke klistremerkeskjema, du må ikke være lat”

Å bli hørt og forstått, er vanskeligere enn du kan tro,
Det er ikke slik i “rike” Norge, at man kan ta det helt med ro.
Man må kjempe, sette seg inn, i alle rettigheter og lover,
Skrive anker og kjempe videre, mens andre jobber eller sover.

Møter skal gjøres på dagen, med alle involverte instanser,
Om natten er barnet våken, fordi han har store søvnvansker.
På papiret er du så heldig, å ha avlastning fordi du trenger,
Men kommunen finner ingen, og er så heldig å sparer penger.

Må ha orden i alle papirer, bruke advokaten i deg mot nav,
Og tålmodigheten din bør så absolutt, IKKE være lav.
I tillegg må man ringe de, som ikke kom på møte sist,
Og få vite at det de skulle ordne, trodde de noen andre skulle gjøre vist.

Av hjelp og støtte her i Norge, så er forskjellsbehandlingen STOR
Ikke tro at du får den samme hjelpen, som de i nabokommunen bor.
Jeg bruker mye energi og tårer, på å skaffe hjelp til min lille gutt,
Og det må jeg aldri glemme, at noen gang vil ta slutt…

Det er så veldig synd, å bruke energien sin på dette,
Lite er det igjen til trening, som egentlig er det rette.
Så hvis du nå ser meg i butikken, med en illsint liten “mann“,
Ikke døm meg, ikke hev øyenbryna, for jeg gjør så godt jeg kan!

-Line Kristin Andersen-